Fløyter / piccolo

/Fløyter / piccolo
Fløyter / piccolo2018-06-01T11:23:25+00:00

Project Description

Tverrfløyte

Tverrfløyten fikk navnet fordi den holdes til siden. Lyd produseres ved at man blåser over et amasjørhull. Tonehøyde bestemmes ved at man trykker ned forskjellige kombinasjoner av de 16 klaffene, og ved endringer i luftstrømmen. Grepene i de to første oktavene minner svært om blokkfløytegrep. Registeret på en tverrfløyte spenner fra enstrøken C (tilsvarer midterste C-en på et piano), eventuelt lille h, en halvtone under, på instrumenter med h-fot, og opp til firstrøken C. Det er mulig å fremkalle toner også over dette, men tradisjonelt fløyterepertoar går som regel ikke over firstrøken C – firstrøken D i enkelte tilfeller der Sergej Prokofjevs sonate kanskje er den mest kjente. I Iberts fløytekonsert kan man også finne en firstrøken F. Tverrfløyta kategoriseres som et treblåseinstrument fordi den opprinnelig var laget av tre. Nå lages fløyter i ulike metaller, det vanligste er sølvlegeringer, men fløyter lages også i gull og platina. De aller rimeligste instrumentene lages gjerne av nikkellegeringer. En annen type fløyte, som er i samme familien, er piccoloen. Den er halvparten så lang (33 cm) og klinger derfor en oktav lysere.

Pikkolofløyte

Pikkolofløyten er tverrfløytens «lillesøster». Som oftest er den laget av tre, men til korpsbruk finnes det også instrumenter laget metall og sølv. Pikkoloen er veldig liten og klinger en oktav høyere enn fløyten, selv om man leser de samme notene og bruker de samme grepene. I orkesterlitteraturen blir pikkoloen ofte brukt til morsomme soloer (musikalske vitser om man vil), for eksempel i Sjostakovitsj’ symfonier, eller som «toppen av kransekaken» hvor pikkoloens høye register regjerer over resten av orkesteret, for eksempel i Mahlers og Sjostakovitsj’ symfonier. Piccoloens glansnumre er Tsjaikovskijs 4. symfoni (3. sats), Sjostakovitsj’ 7., 8., 9. og 10. symfoni, og ikke minst Sousas marsj «Stars and Stripes».